NOU 2026:6 «Den nye velferdskommunen» peker på en grunnleggende utfordring for kommunesektoren: Behovene øker samtidig som tilgangen på arbeidskraft blir knappere.
Innovasjons- og samskapingsutvalget, ledet av Kjell Erik Øie, mener en del av løsningen ligger i å bli langt bedre til å ta i bruk kunnskap og løsninger som allerede er utviklet og prøvd ut.
Under Arendalsuka inviterte KS og forskernettverket INNOFF til samtale om det utvalget omtaler som «pilotsyke»: Offentlig sektor bruker store ressurser på utviklingsprosjekter og piloter, men lykkes i for liten grad med å gjøre vellykkede forsøk til varig praksis.
– Det er sjelden jeg har vært ute og snakket om et tema og fått så mye nikking og gjenkjennelse. Folk kjenner seg veldig godt igjen, sa Øie.
Vil ha et nasjonalt samfunnsoppdrag
Utvalget mener dagens innsats er for fragmentert. Tilskuddsordninger er ofte kortsiktige, oppstykkede og innrettet mot nytenkning og pilotering, uten at det samtidig stilles krav eller settes av ressurser til implementering.
Øie mener utfordringen er så omfattende at den ikke kan løses av kommunene alene.
Utvalget foreslår derfor et tiårig, nasjonalt samfunnsoppdrag som skal følges systematisk med forskning og kunnskapsutvikling.
– Hvis vi ikke har en overbyggende nasjonal føring som kan følge dette over tid, kommer vi ikke til å lykkes. Jeg mener ikke at kommunene ikke skal ha hovedansvaret, men staten må ha et overblikk, sa Øie.
I tillegg foreslår utvalget et praksisnært program der flere av dagens tilskuddsordninger samles i større og mer langsiktige ordninger. Prosjektene skal blant annet legge til rette for samarbeid på tvers av sektorer og mellom kommuner, næringsliv, ideelle aktører og forskningsmiljøer.
Et viktig premiss er at prosjektene allerede fra starten må ha en plan for hvordan løsningen kan bli en del av ordinær drift dersom den virker.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Pengene forsvinner når piloten er ferdig
Kristin Weidemann Wieland, direktør for forskning, innovasjon og digitalisering i KS, sa at kommunesektoren kjenner igjen problembeskrivelsen, selv om det også har skjedd mye positivt de siste årene.
Jan Sivert Jøsendal, fylkeskommunedirektør i Buskerud og leder av Strategisk råd for forskning og innovasjon i KS, pekte på at kommunenes mange piloter også må forstås som en respons på en fragmentert statlig politikk.
En rekke departementer og direktorater lanserer initiativer og tilskuddsordninger, men finansieringen er ofte midlertidig.
– Du gir masse krutt til den første piloten, og så renner det ut. Deretter forventer du at den skal stå på egne bein i en sektor som har knappe rammer og lite overskuddskapasitet til å drive endringsprosesser, sa Jøsendal.
Han understreket samtidig at kommunesektoren allerede er svært innovativ.
Kommunene håndterer stadig større forventninger innenfor stramme økonomiske rammer. Problemet er derfor ikke nødvendigvis mangelen på ideer, men kapasiteten til å følge innovasjonene gjennom hele løpet og hente ut gevinstene.
– Arbeidet begynner når rapporten er levert
Forsker Eugen Guribye fra NORCE pekte på at et av de største problemene oppstår etter at et prosjekt formelt er avsluttet.
– Vi har hatt en veldig naiv forestilling om hvordan kunnskap fungerer. Prosjektet er jo ferdig når du har levert rapporten din. Egentlig er det da arbeidet begynner, sa han.
Det er først etter pilotfasen at løsningen skal tilpasses ordinær drift, barrierer skal håndteres og organisasjonen skal endres.
Guribye etterlyste sterkere strukturer som kobler kommunene og forskningsmiljøene sammen, og som kan bidra til både kunnskapsutvikling og spredning.
– Vi frembringer kunnskapen hele tiden, men vi har ikke det som skal til for å få den ut i verden.
Jøsendal pekte på et tilsvarende dilemma i kommunenes prioriteringer. Når budsjettene er presset og lovpålagte tjenester skal leveres, er det vanskelig å prioritere forskning og utvikling framfor stillinger i førstelinjen.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Ønsker et fond for å få gode løsninger ut i hele landet
Et av de mest sentrale forslagene i NOU-en er et nasjonalt skaleringsfond. Fondet skal kunne gi investerings- og implementeringsstøtte til løsninger som allerede har vist at de virker.
Tanken er å hjelpe kommunene over den økonomiske og organisatoriske «pukkelen» som ofte oppstår når en pilot skal bli til ordinær drift.
Cecilie Dahl-Jørgensen Pind (H), ordfører i Nordre Follo, beskrev hvordan hennes kommune har erfart nettopp dette.
Kommunen har blant annet deltatt i utviklingsarbeid sammen med andre kommuner og aktører. Når en løsning skal deles videre, følger det kostnader til blant annet materiell, besøk, veiledning og oppfølging.
– Støtten stopper med sluttrapporten. Kjempebra pilot. Sluttrapport. Ferdig. Da skjønner vi hvorfor man kaller det pilotsyke, sa hun.
Nordre Follo har som en stor kommune kapasitet til å videreføre enkelte prosjekter selv, men Pind understreket at dette er langt vanskeligere for mindre kommuner.
– Skaleringsfondet vil være en kjempestor gave til alle som ønsker å drive med innovasjon og gjøre radikale endringer i Kommune-Norge.
Kommunene trenger ikke finne opp alt selv
Flere av deltakerne pekte også på at kommunene må bli bedre til å ta i bruk løsninger andre allerede har utviklet.
– Det er mange som har «best practice». Men vet vi om det? Nei, da lager vi en ny pilot. Og så er det mange kommuner som har nesten helt like piloter. Det er utrolig dårlig bruk av ressursene, sa Pind.
KS viste blant annet til samarbeidsmodeller der noen kommuner går foran i utviklingsarbeidet mens andre følger prosessen og senere kan ta løsningene i bruk.
Weidemann Wieland understreket at ikke alle kommuner trenger å finne opp kruttet på nytt.
Men dersom slike modeller skal fungere, må det finnes finansiering og strukturer som gjør det mulig å spre kunnskapen.
Må endre praksis – ikke bare installere teknologi
Teknologi ble trukket fram som et område der kommunene allerede har fått til mer samarbeid og samordning.
Samtidig advarte Weidemann Wieland mot å betrakte innkjøp og installasjon av teknologi som et mål i seg selv.
– Det har ikke skjedd en endring når du har installert noe på en server. Vi må få det ut i praksis, sa hun.
Utvalget foreslår også en felles innkjøpstjeneste som kan gjøre kommunene til mer robuste innkjøpere og gi større rom for innovative anskaffelser.
Øie mener lovverket allerede gir muligheter til dette, men at frykten for å gjøre feil ofte fører til svært detaljerte anbud som i praksis begrenser innovasjon.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Etterlyser sterkere politisk samordning
Diskusjonen dreide etter hvert inn på en utfordring som går langt utover enkeltprosjekter: sektorinndelingen i staten.
Flere av deltakerne mente framtidens velferdstjenester krever samarbeid mellom helse, kommune, forskning, næringsliv og andre samfunnsområder, mens dagens styringssystem i stor grad belønner arbeid innenfor egne sektorer.
Statssekretær Ole Martin Slyngstadli (Ap) i Helse- og omsorgsdepartementet erkjente at dette kan være krevende.
– Vi har en form for silotankegang generelt i samfunnet, men også i departementene. Vi som politikere har et ansvar for å heve oss over det, sa han.
Øie mener løsningen må starte på politisk nivå. Hans oppfordring var at sentrale statsråder og statssekretærer først blir enige om noen felles prinsipper, og deretter gir embetsverket et tydelig oppdrag om å følge dem opp på tvers av departementene.
– Vi må starte med en politisk beslutning som er på tvers. Så bruker vi kompetansen og lojaliteten i embetsverket til å få det til.
– Vi er nødt til å implementere
Til tross for utfordringene var det bred enighet i panelet om at kommunene har både kompetanse og vilje til å finne nye løsninger.
Spørsmålet er om rammebetingelsene gjør det mulig å få løsningene til å vare.
For Øie handler det om å endre selve tankesettet rundt innovasjon. Nye forsøk vil fortsatt være nødvendige, men offentlig sektor må bli langt mer opptatt av hva som skjer etter at piloten er ferdig.
– Det er mange ting som er prøvd ut der ute, og som fungerer. De nye tingene vi prøver ut, må vi ha en plan for å implementere. Det er helt nødvendig.
Pind oppsummerte utfordringen fra kommunenes ståsted:
– Vi er kjempegode til å søke midler til piloter, men vi får ikke finansieringen videre. Det er et mønster, og det mønsteret må vi bryte.
Artikkelen fortsetter etter annonsen:
Ti anbefalinger basert på samtalen:
- Lag en plan for skalering allerede før piloten starter. Prosjekter bør ikke avsluttes med en sluttrapport. Det må fra starten være tydelig hvordan en løsning kan innføres i ordinær drift dersom den virker.
- Gjør finansieringen mer langsiktig. Kortvarige og fragmenterte tilskuddsordninger bør erstattes eller suppleres med større ordninger som gir kommunene tid og kapasitet til både utvikling, implementering og gevinstrealisering.
- Etabler et eget skaleringsfond. Kommunene trenger økonomisk støtte til kostnadene som oppstår når en vellykket pilot skal tas i bruk i større skala, tilpasses andre kommuner og bli en del av ordinær drift.
- Prioriter spredning av løsninger som allerede virker. Kommunene bør i mindre grad utvikle parallelle piloter på de samme problemene. Det bør etableres bedre systemer for å finne, vurdere og dele dokumenterte løsninger.
- Knytt forskning tettere til praksis. Forskningsmiljøene bør følge utviklingsarbeidet over tid og bidra til å dokumentere hva som virker, hvorfor det virker og hvilke forutsetninger som må være på plass for at andre skal lykkes.
- Styrk kommunenes kapasitet til implementering. Innovasjon krever mer enn gode ideer. Kommunene trenger kompetanse, tid og ressurser til endringsledelse, organisasjonsutvikling, opplæring og oppfølging etter at pilotfasen er avsluttet.
- Samordne statlige virkemidler på tvers av sektorer. Departementer og direktorater bør i større grad samordne finansiering, regelverk og styringssignaler. Fragmenterte ordninger kan i seg selv bidra til pilotsyke og gjøre langsiktig utvikling vanskelig.
- Gi kommunesektoren eierskap til endringene. Tiltak bør utvikles praksisnært og i tett samarbeid med kommunene. Erfaringene fra blant annet teknologiområdet tyder på at gjennomføringskraften øker når kommunene selv får ansvar for læring og spredning.
- Bruk offentlige anskaffelser mer aktivt som innovasjonsverktøy. Kommunene bør få støtte til å gjennomføre mer funksjonsbaserte og innovative anskaffelser, slik at leverandører får større rom til å utvikle nye løsninger fremfor å levere på svært detaljerte krav.
- Gjør skalering til et politisk ansvar. Varig endring krever politiske beslutninger som går på tvers av departementer og forvaltningsnivåer. Staten og kommunesektoren bør bli enige om felles mål, ansvar og virkemidler for å sikre at gode løsninger faktisk tas i bruk.
