Tekst: Torbjørn Vinje, daglig leder, Forum for offentlig service


 

Språket som livsverktøy

– Eg er avhengig av språk for å gjere jobben min, sa Jepsen frå scena. 

 

Som prest og biskop bruker ho ord til å snakke om tru og tvil, glede og sorg, med menneske i alle slags livssituasjonar. Ho understreka at språket har makt – til å opne, men også til å stenge.

 

– Det kan skape nærleik og tryggleik, men sannelig også føre til avstand og kulde.

 

Ho kalla det for nærværskompetanse – evna til å vere til stades i møte med eit anna menneske. Eit døme ho trekte fram, var den unge kassemedarbeidaren på Meny som sa til ein utolmodig kunde:

 

– Frå no av er tida berre di og mi.

 

– Det er nærværskompetanse i praksis, sa Jepsen med eit smil.

Ord i livets ytterpunkt

Jepsen tok tilhøyrarane med inn i prestens arbeid – frå gravferd til dåp, frå dødsmelding til livsfeiring. I dei vanskelegaste oppgåvene, som å overbringe eit dødsbodskap, må språket vere varsamt, tydeleg og ekte.

 

– Blikk, ro og fakta. Det lærte eg av ein lensmann i Østerdalen. Det har eg tatt med meg vidare.

 

Ho understreka kor viktig det er å vere til stades, og å bruke eit språk som skaper tillit i kaotiske og sårbare situasjonar. Ho fortalte også om kor viktig det er å finne ord – også når det nesten ikkje finst noko godt å seie.

 

– Det handlar om å teikne eit heilt menneskeliv. I gravferda må vi løfte fram det verdifulle, sjølv når det er krevjande.

Fellesskapen i det munnlege språket

Jepsen peika på det munnlege språket – det vi arvar gjennom voggesongar, eventyr og forteljingar. Dette er ein del av den kulturelle arven vår, noko ho meiner vi i større grad må ta vare på.

 

– Eg er oppriktig bekymra for at vi mistar noko av det som binder oss saman. Språklege bilete, uttrykk og referansar som før var felles, blir i dag lett framande.

 

Ho delte ei historie frå ein språkkafé der ein innvandrar tolka uttrykket "ta med noko å bite i" heilt bokstavleg. Slike historier viser både utfordringa – og rikdomen – i språket vårt.

Hjarte og identitet

Språket handlar òg om identitet. Jepsen minna om at ikkje alle har fått bruke sitt hjartespråk. Ho fortalte om ei samisk kvinne på 80 år som for første gong turte å joike i ei gravferd – fordi ho kjende seg trygg.

 

– Kva skjer med oss når hjartespråket vårt blir fornekta? Når dei orda vi ber med oss, blir sagt å ikkje vere bra nok?

 

Ho siterte også Jon Fosse sitt Nobelforedrag, og hans tanke om heilskapens ånd – ei ånd som talar både nært og fjernt, og som vi berre kan høyre i stilla.

Humor og ekthet

Ho runda av med å snakke om dåp – ei av dei finaste oppgåvene ho har som prest, men òg ei hending som kan skape usikkerheit.

 

– Då har eg lært at ein vits, eit smil, ein kommentar kan bryte ned barrierane og gjere folk trygge. Og når ein er trygg, kan ein også ta inn høgtida.

 

Ho fortalde små historiar, mellom anna om då ho bad den vesle broren til eit dåpsbarn om å tørke det våte hovudet til barnet – men i staden tørka guten seg under nasen med dåpskluten.

 

– Eg må bruke heile meg sjølv i kommunikasjonen. Vi må bruke det repertoaret vi har. For vi blir gjennomskoda om vi prøver å vere noko vi ikkje er.

Språket – eit felles rom

Jepsen minte oss om at språket både kan opne og lukke. Men når det blir brukt med varme, respekt og bevisstheit, kan det skape rom for både identitet og fellesskap.

 

– Eg trur språk har utrolige moglegheiter. Og det er viktigare enn nokon gong – for å inkludere, for å stadfeste den andre, og for å gjere trygt.


 

Om konferansen

Klarspråk 2025 - i ein digital kvardag, 3.-4. april, Bergen.

 

Ragnhild Jepsen, biskop i Bjørgvin, heldt foredraget: Språk som skapar tryggleik

Metode for utarbeidelse av artikkel

  • Lydfil transkribert med NB-Whisper
  • Råtekst bearbeidet med ChatGPT
  • Endelig tekst utarbeidet av Torbjørn Vinje, daglig leder, Forum for offentlig service